Gi oss de skjeve små flammer
som skinner i sjelen
lik vårblomstens under
Våre hjerters lengselspust
Hør våre hjerters lengelspust,
vi hvisker dem i kveld,
du vind som en gang skapte oss
og ville oss så vel.
Vis veien dit vi kommer fra
vis veien dit vi skal.
Lær oss å lese suset ditt
i skogen mørk og kald.
Vi trenger óg en hvilesten
når veien blir for lang.
Der kan vi åndes dypt og kjenne
hjerterytmens sang.
For lang og tung kan veien være,
vi går den likevel.
Hvis morgenbrisen støtter oss,
vi vandrer helt til kveld.
Hør våre hjerters lengselspust
som bølger langs vår sti.
Vi deler samme åndedrag,
her finnes kun et vi.
Tusen hjerter på et tre
Se tusen hjerter på et tre
som strekker seg med grenene
gnir søvnen ut av øynene
og smiler blygt med munnen
Å våkne opp for så å se
ja det er rik velsignelse
Etter vinterdvalens bedøvelse
kommer altså morgenstunden
Monstermaster (Forsyningssikkerhet)
Javisst kan vel også vi være
monstermaster
som står i ærbødig givakt
og brer ut sine vingespenn
som trygt kan bære bølger
av den reneste energi
over det dypeste dyp
av vår egen
Hardangerfjord
I Wonder
Berøre
Hva om mine linjer ikke var
så generelle er ordene jeg
kaster ut i rommet midt
imellom hvor du var og
er du der ennå, kan du høre hvordan
de svever rundt der ute, prøver
banke på døren, kan de komme inn og
berøre, det var derfor
jeg slapp dem ut
Ord på min mur
Skriv ord på min mur
Fortell meg noe
jeg ikke forsto
Vær gjenskinn i mitt blikk
Vis meg veier
jeg ikke fant
Vær tonen i min sang
Lær meg trinn
jeg ikke danset
Pust varmt i mitt bryst
Ta meg dit
jeg ikke var
Å grave etter gull (en jungiansk opplevelsesreise)
Annerledes
En dag våknet jeg
og visste at alt var annerledes
Himmelen var fremdeles blå
men blått var ikke lenger blått
Kvinner var fremdeles vakre
men deres skjønnhet var ny
Mine tanker løp i ring som de pleier
men de løp langs fremmede stier
Også jorden snurret som alltid før
men den var en ukjent planet
En morgen våknet jeg og visste
at ingenting ville være som det var
Langfredag
Duft av røkelse og asfalt river lett i vår nese
vi er samlet nå, i stillhet.
Vårt alter er ryddet, vi blåser lysene ut
så venter vi, venter.
Frisk vind og duft av død rusker lett i hans hår
han skuer ut fra sitt kors, i stillhet.
Hans reise er over, han lukker øynene igjen
så venter han, venter.
På den lengste og mørkeste dagen
håper vi på tredjedagens lys.
På den lengste og mørkeste dagen
vet han at noe er i vente?
Laterna Magica 
