Tro ikke det du lærte på skolen –
én pluss én blir ikke to,
de blir så uendelig mye mer.
Og verden er ikke rund,
men heller ikke flat
lik kartene i rull over tavla.
Slik er vi så mye mer
enn tall med strek under
i en rutete bok,
når kartene vi tegner
ikke stemmer med terrenget –
er for flate, er for runde.
Trehundreogfemogseksti har passert, vi
takker dem for følget.
Trehundreogfemogseksti venter på
å bli del av arvesølvet.
Hopp lengde med meg, inn
i korte vinterdager.
Som sammenvevde bølgelengder av
den varmen livet lager.
Vi springer som skjelvende knopper
ut i det nye som kommer –
Kan det virkelig våres, kan
det virkelig bli sommer?
Og vi høster farger som
århundrer har sådd før oss –
Hør oss, før oss, langs disse
gatene som gjør oss.
Trehundreogfemogseksti har passert, vi
takker dem for følget.
Trehundreogfemogseksti venter på
å bli del av arvesølvet.
Har du sett en krokus blomstre,
har du duftet en syrin?
Omgitt av det grønne favntak,
hjerteslag mot huden din.
Er du redd for det å danse
er du redd for å ta fart?
Du som stenger viljen inne,
har du prøvd så alt for hardt?
Se på månen der den henger
se på nattehimlen sort.
Sjelens uro og forundring
driver troll og tusser bort.
Har du sett en vårblomst spire,
sett de gule liljer gro?
På den jord som er oss givet
der vårt hjerte kan få bo.
Lik en fugl i flukt
har jeg aldri flyktet.
Vandringen vender
alltid hit. Slettelandet
bakenfor gatene
i ditt blikk. Der
ser du alt
jeg en gang gjemte
bak disse
triste øyne. En
due lander bak
usynlig brostein.
God dag, sa venstre til høyre.
Hei, sa høyre til venstre.
Vi går, sa venstre til høyre.
Hvor hen, sa høyre til venstre.
Til høyre, sa venstre.
Nei, venstre, sa høyre.
Opp, sa den ene.
Ned, sa den andre.
Hit, nei dit.
Tilbake, nei frem.
Så sto de der da,
både høyre og venstre,
til venstre for høyre,
og høyre for venstre.
Slik en midtsommernatts sol
kan skinne gjennom mørketidens
korte dager, glir den som
en smørekniv gjennom smør som
har stått lenge i vinduet
en sommerdag, slik er det med
kjærlighetens sommerfuglvinger,
som tenker fordi
de er, og ikke omvendt,
slik som Descartes trodde,
han tok feil, han må ha
vært en meget frustret
mann, men nå skinner
altså midnattssolen, og
filosofi kan være filosofi
så mye den vil for meg
for ord kan vel ikke
beskrive to blikk som
møtes før de
glir videre gjennom hver
sin natt, og sommerfuglens
vingeslag skaper
bølger et helt annet sted,
og kanskje er det nettopp
det som skal til, mens
midnattssolen skinner
gjennom isrosene på
vinduet vårt og tiner
frosne fluer som har
overvintret mellom
vindusglassene
Oh, sea of black, that shines my light
Oh, field of friends, who share this might
Thy sensual touch, how shared our breath
I need not fear, this inner death
A black bird flies, a white bird sings
Oh precious wind, that lifts our wings
I gaze through endless windowsills
to see the Master’s hand.
I call his name out loud with will;
I want to be his man.
I’ve searched the mountains, searched the sea,
and been to places grand;
so that his voice might sing to me
and tell me who I am.
I’ve walked through wind, I’ve walked through rain,
´till I could hardly stand,
while running through my every vein
was burning desert sand.
Yet here I stand, my feet are bare,
upon the naked land,
and hear him call through walls of fear:
Your heart is where I am.
Hvor er du på vei, sier du?
Ingen steder særskilt, vel
Skal vi
slå følge?
Det er en hellig bønn å sitte
en kveld slik som denne i kveld
og se hvordan verden flyter
stille utenfor vinduet
på et tog hvor jeg
sitter i kveld og tenker
på at livet er som livet er
og der ute løper folk men
her inne hersker roen og
kanskje er ikke det ene
bedre enn det andre
for vi er alle i samme
båt, eller var det
ikke egentlig et
tog?
Laterna Magica 