Lik en fugl i flukt
har jeg aldri flyktet.
Vandringen vender
alltid hit. Slettelandet

bakenfor gatene
i ditt blikk. Der
ser du alt
jeg en gang gjemte

bak disse
triste øyne. En
due lander bak
usynlig brostein.

God dag, sa venstre til høyre.
Hei, sa høyre til venstre.

Vi går, sa venstre til høyre.
Hvor hen, sa høyre til venstre.

Til høyre, sa venstre.
Nei, venstre, sa høyre.

Opp, sa den ene.
Ned, sa den andre.

Hit, nei dit.
Tilbake, nei frem.

Så sto de der da,
både høyre og venstre,

til venstre for høyre,
og høyre for venstre.

Slik en midtsommernatts sol
kan skinne gjennom mørketidens
korte dager, glir den som
en smørekniv gjennom smør som
har stått lenge i vinduet
en sommerdag, slik er det med
kjærlighetens sommerfuglvinger,
som tenker fordi
de er, og ikke omvendt,
slik som Descartes trodde,
han tok feil, han må ha
vært en meget frustret
mann, men nå skinner
altså midnattssolen, og
filosofi kan være filosofi
så mye den vil for meg
for ord kan vel ikke
beskrive to blikk som
møtes før de
glir videre gjennom hver
sin natt, og sommerfuglens
vingeslag skaper
bølger et helt annet sted,
og kanskje er det nettopp
det som skal til, mens
midnattssolen skinner
gjennom isrosene på
vinduet vårt og tiner
frosne fluer som har
overvintret mellom
vindusglassene

Oh, sea of black, that shines my light
Oh, field of friends, who share this might

Thy sensual touch, how shared our breath
I need not fear, this inner death

A black bird flies, a white bird sings
Oh precious wind, that lifts our wings

I gaze through endless windowsills
to see the Master’s hand.
I call his name out loud with will;
I want to be his man.

I’ve searched the mountains, searched the sea,
and been to places grand;
so that his voice might sing to me
and tell me who I am.

I’ve walked through wind, I’ve walked through rain,
´till I could hardly stand,
while running through my every vein
was burning desert sand.

Yet here I stand, my feet are bare,
upon the naked land,
and hear him call through walls of fear:
Your heart is where I am.

Hvor er du på vei, sier du?
Ingen steder særskilt, vel
Skal vi
slå følge?

Det er en hellig bønn å sitte
en kveld slik som denne i kveld
og se hvordan verden flyter
stille utenfor vinduet
på et tog hvor jeg
sitter i kveld og tenker
på at livet er som livet er
og der ute løper folk men
her inne hersker roen og
kanskje er ikke det ene
bedre enn det andre
for vi er alle i samme
båt, eller var det
ikke egentlig et
tog?

Gi oss de skjeve små flammer
som skinner i sjelen
lik vårblomstens under

Hør våre hjerters lengelspust,
vi hvisker dem i kveld,
du vind som en gang skapte oss
og ville oss så vel.

Vis veien dit vi kommer fra
vis veien dit vi skal.
Lær oss å lese suset ditt
i skogen mørk og kald.

Vi trenger óg en hvilesten
når veien blir for lang.
Der kan vi åndes dypt og kjenne
hjerterytmens sang.

For lang og tung kan veien være,
vi går den likevel.
Hvis morgenbrisen støtter oss,
vi vandrer helt til kveld.

Hør våre hjerters lengselspust
som bølger langs vår sti.
Vi deler samme åndedrag,
her finnes kun et vi.

Se tusen hjerter på et tre
som strekker seg med grenene
gnir søvnen ut av øynene
og smiler blygt med munnen

Å våkne opp for så å se
ja det er rik velsignelse
Etter vinterdvalens bedøvelse
kommer altså morgenstunden